Fiskerinæringen er sentral i den norske økonomien og også viktig internasjonalt, ettersom Norge er den nest største eksportøren av sjømat på verdensbasis.

Plast har vært en sentral drivkraft for vekst i denne næringen, takket være materialets lave kostnader, formbarhet, robusthet og lange levetid. De negative konsekvensene av plast i denne sektoren er imidlertid mindre kjent, blant annet lekkasje til naturen, som påvirker livet i havet mer direkte enn plastlekkasje fra andre sektorer, ved at dyr vikler seg inn i fiskeredskaper som blir stående igjen på havbunnen, forsøpling og andre trusler. I Norge har både fiskeri- og havbruksbedrifter begynt å innse viktigheten av å få på plass et mer sirkulært plastsystem, og endringer er på gang. Det gjennomføres allerede forskning og pilotprosjekter både oppstrøms og nedstrøms, men en robust produsentansvarsordning utviklet i samarbeid med alle aktører i verdikjeden vil være nøkkelen til å fremskynde omstillingen til et mer sirkulært system.

Analysen viser at etterspørselen etter ny plast i fiskeri og akvakultur kan reduseres med ca. 16,000 tonn (ca. 48%), og at sektoren kan gå fra 35 til 81% sirkularitet^p innen 2040. De samlede årlige klimagassutslippene fra denne sektoren kan dermed reduseres fra ca. 114,000 tonn til ca. 51,000 tonn CO₂ekvivalenter innen 2040 (Figur 24).

^o Sirkularitet i prosent av årlig etterspørsel etter plastens funksjoner, korrigert for nettotilførsel til stående mengde.

FIGUR 24

*Sirkularitet i % av årlig etterspørsel etter plastens funksjoner, korrigert for nettotilførsel til stående mengde
**Ekskl. produksjon som i hovedsak finner sted utenfor Norge
​

Selv om plastetterspørselen per tonn fisk har stabilisert seg for både fiskeri og akvakultur, øker fortsatt etterspørselen etter plastens funksjoner (forventes å øke med ca. 27% mellom 2020 og 2040), drevet av produksjonsvekst³¹.
Plast utgjør ca. 70% av veksten i alt utstyret som brukes (45% for fiskeri og 73% for akvakultur)¹¹. Fiskeriflåten har allerede vært gjennom en omleggingsfase, og fiskeredskap har nå stabilisert på ca. 9 kg plast per tonn fisk. I oppdrettsnæringen forventes det at plastbruken kommer til å bli litt mer effektiv, drevet av overgangen til større havanlegg og bruken av lukkede merder på landanlegg, før den stabiliserer seg på ca. 117kg plast per tonn fisk i 2030, noe som viser at akvakultur er en mye mer plastintensiv næring enn fiskeri.

Selv om Norge er et foregangsland innen plasthåndtering i denne næringen og det er mange lovende pilotprosjekter på gang, er dagens system fortsatt i stor grad lineært, og 66 % av plastavfallet blir enten brent, deponert eller havner i naturen.
Per i dag brennes ca. 42% av alt avfallet, mens ca. 21% deponeres og ca. 2% havner i naturen^q. Bare ca. 33% gjenvinnes, selv om andelen har økt de siste årene. Det meste av dette resirkulerte materialet går til andre sektorer, men en liten andel av komponentene brukes om igjen etter at utstyret er kassert (ca. 2%). Det er imidlertid viktig å merke seg at det er en sterk kultur for reparasjon i denne næringen (høyest blant alle de fem sektorene i analysen), og utstyret gjennomgår flere runder med reparasjon og ombruk før det kastes. Dette gjelder særlig fiskegarn, som er svært dyre. Over 60% av garnene blir reparert minst én gang i året.

^q Dette tallet er svært usikkert og omdiskutert. Det meste gjelder små lavvektselementer som tauavkapp, idet store utstyrsdeler er lettere å gjenfinne.

FIGUR 25

Som % av total etterspørsel etter bruk (med fradrag av stående mengde)

* Korrigert for netto tilførsel til stående mengde

designen kan forbedres og muliggjøre ombruk. Foreløpige resultater fra ScaleAQ viser at de fleste flytekrager kan repareres og resertifiseres, og dermed kan levetiden forlenges med minst 9 år, og kanskje til og med så lenge som 20 år. Når det gjelder bruk, er fôrslanger et godt eksempel. Ved å gå over fra trykkluft til vann og bruke fôrslangene under vann snarere enn på overflaten kan slitasjen reduseres betraktelig og gjennomsnittlig levetid forlenges fra ett til ca. fire år eller mer. Innen fiskeri kan tilsvarende argument føres for trålposer, som ville kunne brukes mye lenger hvis de ble løftet i stedet for å bli dratt over havbunnen, noe som også ville være mindre skadelig for habitatene på havbunnen.

Selv om Norge er ledende når det gjelder designstandarder, er det fortsatt stort rom for forbedring. Produsentansvarsregelverket som for tiden diskuteres, vil være et viktig virkemiddel for denne typen praksis. Utover design bør regelverket også vurdere annen brukspraksis og forby kassering av utstyr som fortsatt er av god nok kvalitet, gjennom å innføre resertifiseringsprosesser. Slik det er i dag, blir for mye utstyr kassert før endt levetid (dette skjer oftere i akvakultur enn i fiskeri, der kostbare garn repareres helt til de ikke lenger kan brukes) fordi det er billigere å kaste utstyret enn å bruke det på nytt. Dette skjer typisk når et oppdrettsanlegg utvider virksomheten.

For det andre kan kapasiteten for lokal mekanisk gjenvinning i Norge utvides til å gjenvinne ca. 36% av det samlede avfallsvolumet innenfor landets grenser innen 2040. Dette vil hovedsakelig gjelde utstyr laget av høydensitetspolyetylen (HDPE) brukt i oppdrettsnæringen. Det er stor etterspørsel etter dette verdifulle materialet, men det meste eksporteres til større europeiske aktører (f.eks. Plastix). Med finansiering under produsentansvarsregelverket kan den lokale industrien bli mer konkurransedyktig og utvide

kapasiteten ytterligere. De viktigste gjenvinningsaktørene er Noprec / Oceanize, Brontes og Quantafuel Kristiansund. I dag ligger den lokale kapasiteten på ca. 6–10,000 tonn, men denne forventes å doble seg de neste tre årene.

Design for gjenvinning og tiltak for økt bruk av gjenvunnet innhold i industrien er andre viktige virkemidler for at den mekaniske gjenvinningsindustrien skal kunne vokse. Akva Group er i samarbeid med Plasto og Oceanize i rute til å oppnå målet om det første oppdrettsanlegget som bruker 100%

gjenvunnet innhold, og har allerede kommet godt i gang³⁵. ScaleAQ og Hallingplast samarbeider også om utvikle utstyr laget av gjenvunnet materiale^36,37.

Det er anslått at gjenvunnet innhold kan utgjøre ca. 45% av innsatsfaktorene innen 2040. Bedre informasjonsdeling vil være nøkkelen til å øke andelen. For eksempel vil et digitalt informasjonssystem med sporing av kvalitet og kontroll være avgjørende for å utvikle markedet for gjenvunnet plast.

For det tredje vil kjemisk gjenvinning fortsatt være viktig for fiskegarn, og kapasiteten bør utvides. Garn som er vanskelige å gjenvinne, utgjør >70 % av det samlede plastavfallet i fiskerinæringen, og >25 % i akvakultur11. Selv om det er mulig å oppnå forbedringer ved hjelp av design for gjenvinning, vil blandingen av polymerer og ikke-gjenvinnbare materialer samt tilstanden på garnene etter endt levetid gjøre denne typen utstyr særlig vanskelig å gjenvinne38. Aquafil har imidlertid utviklet en patentert teknologi for å gjøre fiskegarn om til Econyl-tråd via en depolymeriseringsprosess, og skapt positiv markedsverdi. Med tanke på investeringene som trengs, er det sannsynlig at kjemisk gjenvinning av fiskegarn fortsatt kommer til å finne sted utenfor Norge.

Null lekkasje kommer fortsatt til å være vanskelig å oppnå.
Sammen med plastemballasje fra husholdningsprodukter er utstyr fra fiskeri- og oppdrettsnæringen hovedkilden til forsøpling av strendene i Norge (18–90% av vekten, avhengig av område)³⁹. Spøkelsesfiske og forsøpling gjør de negative konsekvensene for miljøet enda større. Det er svært vanskelig å spore hvor utstyret kommer fra, eller når det gikk tapt. Selv om Norge er i forkant når det gjelder god forvaltningspraksis for å unngå at plast havner i havet, og klarer å finne igjen det meste av store utstyrsdeler, er små gjenstander som kastes eller går tapt, fortsatt en stor utfordring. Dette gjør også opprydningen særlig vanskelig og kostbar.

Enkelte eksperter mener at biologisk nedbrytbart materiale ville være mer effektivt enn opprydningsaksjoner, selv om de fleste er enige om at bruken av slikt materiale vil være veldig begrenset og ha forsvinnende liten effekt på sirkularitet. For å finne ut om dette er teknisk mulig, trengs det videre forskning på og utvikling av biologisk nedbrytbare materialer som kan brukes i fiskeredskaper. Dsolve er et godt eksempel på et norsk forskningssamarbeid som har som mål å utvikle nye biologisk nedbrytbare polymerer for havmiljøet⁴⁰.