https://www.youtube.com/watch?v=HsRmj9C2YEM
Kritiske
Innsikter
Plast har vært en sentral drivkraft for vekst, effektivitet og innovasjon på tvers av alle de analyserte sektorene, som til sammen brukte nærmere 710,000 tonn plast i Norge i 2021. For miljøet har imidlertid prisen vært høy.
Plast har spilt en sentral rolle i produksjonen av varer og tjenester i de syv sektorene som er analysert. Plasten har gitt viktige fordeler i form av redusert matsvinn og reduserte utslipp av drivhusgasser i bruksfasen for kjøretøy og bygninger. En konsekvens av denne plastbruken er imidlertid høye klimagassutslipp som et resultat av det lineære, ressursineffektive plastsystemet vi har i dag.
Som det fremgår av Figur 3, er det norske plastsystemet i dag 78% lineært. Det er hovedsakelig basert på fossilbaserte produksjonsprosesser og at plasten brennes etter endt levetid. Dette er de mest utslippsintensive produksjons- og avfallshåndteringsmetodene, som til sammen står for 96 % av de 2,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter som systemet genererer hvert år.
This is an inefficient and unnecessary use of both primary resources and Norway’s carbon emissions budget within the Paris Agreement on climate change.
Like many other European countries, in recent years Norway has pivoted away from landfilling waste, and towards incineration with energy recovery, in line with the EU waste hierarchy.
Cirka halvparten av denne forbrenningen skjer utenfor Norges grenser. Til tross for at 98% av Norges elektrisitet nå produseres fra fornybare energikilder,1 risikerer vi at denne utviklingen med utslippsintensiv avfallshåndtering undergraver Norges lederskap innen lavutslipps elektrisitetsproduksjon ved at karbonintensiteten i strømnettet øker.
I kombinasjon med vår avhengighet av ny – jomfruelig – fossilbasert plast på grunn av den lave bruken av resirkulert materiale både i Norge og i regionen som helhet, har dette ført til et utslippsintensivt system. Plastverdikjeden står i dag for ca. 7% av Norges samlede årlige klimagassutslippd.d 2
d d Merk at dette er de totale klimagassutslippene knyttet til plastforbruk i Norge, inkludert produksjon som finner sted utenfor Norge for å møte norsk etterspørsel, og avfallshåndtering utenfor Norge som følge av avfallseksport.
FIGUR 3
Bare 22% av avfallet fra disse syv sektorene sirkuleres nå tilbake til systemet. Mesteparten av plasten ender i dag opp i forbrenningsovner.
Baselinescenario 2020 – Kt / t CO2ekvivalenter
Source: Mepex analyse
Selv om plastforurensningen i Norge er mye lavere enn i mindre utviklede markeder, og Norge har iverksatt betydelige tiltak for å redusere den til et minimum, har vi ikke helt klart å bli kvitt den.
Det er anslått at 10,000 tonne (2%) av plastavfallet som ble produsert i Norge i 2020, havnet i naturen, for det meste i form av plastemballasje (ca. 5,000 tonn), avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE)f (ca. 4000 tonn) og fiskeredskaper (ca. 1000 tonn). I tillegg til de skadelige konsekvensene plastforurensning har for miljøet og ulike habitater, er helseekspertene bekymret for hvilke konsekvenser denne forurensningen kan få for menneskehelsen, inkludert celleforstyrrelser3
e Dette er et svært usikkert og omdiskutert tall, særlig når det gjelder tapte fiskeredskaper. I Norge er mesteparten av tapene fra fiskeriene små lavvektselementer som tauavkapp, ettersom mesteparten av større redskaper hentes opp igjen.
f Merk at for EE gjelder dette bare store industrikabler som etterlates nede i jorden.
Situasjonen blir stadig verre ettersom dagens utviklingsbane for det norske plastsystemet ligger fundamentalt feil an i forhold til nasjonale ambisjoner om å oppnå sirkularitet og viktige klimamål. Det er anslått at avfallsproduksjonen vil øke med 57% og klimagassutslippene med 21% (til 3,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter) innen 2040.
Bruken av plast til forbruksvarer og varer med lang levetid vil øke med henholdsvis 28% og 38% innen 2040 i forhold til 2020, eller en økning på 34% i den samlede etterspørselen etter plast. Samtidig vil avfallsproduksjonen på tvers av disse bruksområdene øke med henholdsvis 28% og 113%, noe som representerer en samlet vekst på 57% innen 2040. Denne raske økningen i plastforbruk og plastavfall vil forverre dagens allerede alvorlige utfordringer med høye utslipp, ineffektiv utnyttelse av ressurser og forurensning.
Det er helt andre utfordringer knyttet til forbruksvarer enn til varer med lang levetid. Forbruksvarer innebærer generelt en mer ressursintensiv bruk av plast, da den økonomiske verdien går tapt allerede etter én kort brukssyklus på under et år. Disse bruksområdene for plast – dvs. emballasje og husholdningsartikler – bidrar også mest til forurensning, utslipp og linearitet i systemet. Plast med lang levetid gir mye bedre ressursutnyttelse siden materialet beholdes i økonomien i flere år.
Bruken av plast på tvers av en lang rekke sektorer og bruksområder har imidlertid ført til at mengden plastvarer i sirkulasjon har bygget seg opp og utgjorde anslagsvis 4,9 millioner tonn i 2021. Innen 2040 er det estimert at denne stående mengden plast vil vokse til 8,3 millioner tonn, noe den eksisterende infrastrukturen for avfallshåndtering i Norge ikke er i stand til å håndtere.
FIGUR 4
Selv med avkarboniseringstiltakene i økonomien generelt vil klimagassutslippene fra det norske plastsystemet slik det nå utvikler seg, øke med 21% innen 2040.
Utslipp av klimagasser, % endring i forhold til 2020
Nasjonalt fastsatte bidrag er mål som er satt av det enkelte land for å redusere sine nasjonale utslipp.
Merk at klimamålene for 2030 og 2050 ikke er spesifikke for plastsystemet. Dette er utslippsmål for norsk økonomi og vises som referanse
Source: UNFCC
Som et resultat av dette ser det ut til at Norges avhengighet av fossilbaserte plastproduksjonsprosesser, etterfulgt av forbrenning når produktet har tjent sitt formål, vil fortsette. Som vist i Figur 4, vil dette medføre en utslippsøkning på 21% på systemnivå i forhold til 2020. Innen 2040 vil utslippet av CO2-ekvivalenter øke til 3,4 millioner, til tross for tiltak for avkarbonisering på makronivå. Retningen det norske plastsystemet vil utvikle seg i et baselinescenario, er derfor fundamentalt feil i forhold til Norges nasjonalt definerte klimapolitiske forpliktelser, som fastsetter en utslippsreduksjon på 55% innen 2030 og 95% innen 2050 i forhold til 1990-nivå, men også i forhold til det globale klimamålet om å begrense gjennomsnittlig global oppvarming til 1,5 grader.
Endringer er i emning i hele plastsystemet, men dagens politikk og bransjeforpliktelser er ikke tilstrekkelige for å få til den nødvendige omstillingen.
Betydelige tiltak har allerede blitt iverksatt i det norske plastsystemet for å håndtere utfordringene både med ineffektiv utnyttelse av ressurser og behovet for å begrense klimaendringene, men fremskrittene skjer ikke raskt nok til å nå målene i verken European Green Deal4 eller Paris5– eller Glasgow6-avtalen.
Som det fremgår av Figur 5, har de ulike sektorene forskjellige nivåer av endringsbevissthet og -ambisjoner, og de fleste
politiske initiativene og bransjeinitiativene er foreløpig rettet mot emballasje. I løpet av de siste årene har Norge vedtatt en rekke sentrale deler av EU-regelverket, blant annet forordningen om emballasje og emballasjeavfall7 og direktivet om engangsartikler av plast8, som begge setter ambisiøse mål for gjenvinningsgrad og reduksjon. I tillegg har flere store selskaper som selger raskt omsettelige forbruksvarer, frivillig forpliktet seg til å øke gjenvinningsgraden og integrere resirkulert materiale i sine plastprodukter.
Hvis disse forpliktelsene oppfylles, vil det bety et vesentlig bidrag til redusert forurensning, deponering av avfall og klimagassutslipp, men det vil fortsatt ikke være nok til oppnå et sirkulært lavutslippssystem.
FIGUR 5
I de fleste sektorer er det en mangel på ambisjoner i dagens forpliktelser, særlig når det gjelder varer med lang levetid og husholdningsartikler
* Kvalitativ vurdering av alle gjeldende forpliktelser som er identifisert – ikke bare de som passer kriteriene
I de fem sektorene for plast med lang levetid ble troverdigheten av gjeldende politiske forpliktelser og bransjeforpliktelser, herunder sannsynligheten for at de vil bli oppfylt, vurdert opp mot kriterier basert på målsetterens påvirkningskraft og utvikling av nøkkeltall og et bærekraftig veikart for å nå de angitte målene. Av de 16 forpliktelsene som ble vurdert for disse sektorene, oppfylte bare to kriteriene og ble kvantifisert i analysen, nemlig separat innsamling av tekstilavfall innen 2025 og målene for PVC-gjenvinning innen bygg og anlegg fastsatt av VinylPlus.9
Hvis de oppfylles, vil disse forpliktelsene resultere i en økning i sirkulariteten for plast med lang levetid
Effekten av eksisterende forpliktelser er åpenbart ikke nok til å omstille det norske plastsystemet til et lavutslippssystem med en svært høy grad av sirkularitet.
Hele systemet preges av økende ambisjoner på dette området, men det mangler strenge, konkrete mål for hvordan dette kan omsettes til handling – både miljøpolitisk og på tvers av ulike næringer. Det foreligger heller ikke noe veikart for hvordan disse målene skal nås. Det må gjøres mer for å formalisere forpliktelsene og holde partene ansvarlige for å oppfylle dem.
Hele systemet preges av økende ambisjoner på dette området, men det mangler strenge, konkrete mål for hvordan dette kan omsettes til handling – både miljøpolitisk og på tvers av ulike næringer. Det foreligger heller ikke noe veikart for hvordan disse målene skal nås. Det må gjøres mer for å formalisere forpliktelsene og holde partene ansvarlige for å oppfylle dem.
Sirkularitet er den raskeste, mest kostnadseffektive og mest pålitelige måten å redusere klimagassutslippene som genereres av det norske plastsystemet. Nesten en tredjedel av systemets klimagassutslipp kan reduseres gjennom sirkularitetstiltak alene. For å øke sirkulariteten må vi iverksette fem typer ambisiøse, systemrettede tiltak parallelt, allerede nå (se Figur 6).
I dette scenarioet kan mekanisk gjenvinning innen 2040 bli den primære avsetningen for Norges plastavfall, og vil utgjøre 33% av etterspørselen etter plastens funksjonerg, reduksjon og ombruk kan utgjøre 23% og kjemisk gjenvinning 11%.
FIGUR 6
Ved hjelp av tiltak for økt sirkularitet kan systemet gå fra å være 22 % sirkulært som i dag, til 70 % sirkulært innen 2040.
Sirkularitet er den raskeste, mest kostnadseffektive og mest pålitelige måten å redusere klimagassutslippene fra det norske plastsystemet.
Redusere
Man kan redusere plastforbruket med opp til 23 % ved hjelp av tre hovedstrategier:
- Eliminering gjennom dematerialisering av produkter (f.eks. bytte ut tastaturer/bærbare datamaskiner med nettbrett), levetidsforlengelse av produkter (f.eks. fiskegarn) og nyskapende design (f.eks. bruk av spiselig emballasje for næringsmidler).
- Nye leveringsmodeller som gjør det mulig å dele og/eller gjenbruke produkter (f.eks. dispensere og påfyllingsstasjoner for å erstatte engangsemballasje, leiemodeller for klær og bildelingsmodeller).
- Ombruk av produkter som har blitt kastet som avfall (f.eks. av en renovert støtfanger fra et kjøretøy og vinduskarmer fra et bygg som er revet).
Kjemisk gjenvinning
Ved hjelp av kjemisk konverteringsteknologi for plast-til-plast-gjenvinning kan kjemisk gjenvinning bidra til å dekke 11% av etterspørselen etter plastens funksjoner innen 2040 og gjøre det mulig å håndtere 90 000 tonn plastavfall som er vanskelig å gjenvinne mekanisk, spesielt i emballasje-, bil-, EE- og anleggssektoren. Selv om disse teknologiene er relativt nye, vil de kunne tilby en løsning for produkter med matrester, tilsetningsstoffer og blandede plastrester etter kverning (f.eks. av EE-avfall og kjøretøy), og bli til nye polymerer av jomfruelig kvalitet. Kjemisk gjenvinning må imidlertid implementeres samtidig som kapasiteten for mekanisk gjenvinning økes, og kan kun anvendes på plasttyper som er vanskelige å resirkulere mekanisk.
Erstatte
Å erstatte plast med alternative materialer (hovedsakelig belagt papir og komposterbare materialer), der det er gunstig, kan redusere plastforbruket med 3 % og er nesten utelukkende relevant for emballasje. Det har ikke blitt identifisert erstatningsmaterialer som kan benyttes i større skala for plast til varer med lengre levetid, men dette kan endre seg.
Mekanisk gjenvinning
Mekanisk gjenvinning av plastprodukter og -materialer kan økes til det dekker 33 % av etterspørselen etter plastens funksjoner. Dette forutsetter imidlertid en generell innføring av standarder for design for gjenvinning i alle sektorer, etablering av samarbeid i forsyningskjeden og rask oppskalering og optimalisering av en nasjonal innsamlings- og sorteringsinfrastruktur.
Det er også behov for politisk støtte gjennom fastsettelse av spesifikke gjenvinningsmål for plast i alle sektorene, samt at næringen forplikter seg til å bruke resirkulert materiale for å stimulere veksten i gjenbruksmarkedet. Dette krever at Norges utsorteringskapasitet øker med 64 % (ca. 238 000 tonn), enten ved å gå bort fra innsamling av blandet avfall eller ved å samarbeide med kommunale avfallssystemer for å sikre bedre sorteringskapasitet og teknologi (som er nødvendig for å øke kvaliteten på resirkulerbart materiale). Dette tiltaket krever en tredobling av den mekaniske gjenvinningskapasiteten for å kunne behandle 273,000 tonn norsk plastavfall innen 2040, mot 94,000 tonn i 2020.
Rydding
Rydding av forurensende kilder kan innen 2040 redusere mengden plast som havner i naturen med 66%, til 3,500 tonn, ned fra over 10,000 tonn i dag. Dette er mest relevant for emballasje, industrikabler som etterlates under jorden, og fiskeredskaper, og vil mest sannsynlig bli drevet av en kombinasjon av strengere regulering og større grad av håndhevelse.
FIGUR 7
Systemrettede tiltak og virkemidler vil forbedre sirkulariteten i sektorene i varierende grad. Sirkularitetsnivåene vil komme opp i 29–87 % innen 2040
Sektorspesifikke forhold og utfordringer gjør at de syv sektorene som er analysert, vil være avhengige av de ulike tiltakene i varierende grad og vil bli påvirket i forskjellig grad, som vist i
Figur 7.
Forbruksvarer og varer med lang levetid medfører også forskjellige utfordringer, og dermed varierer potensialet for sirkulær omstilling. Mens sirkularitetsnivået for forbruksvarer er begrenset til 29%–69% frem mot 2040, kan nivået for varer med lang levetid komme opp i hele 68% – 87%.
En stor del av dagens problem kommer av at mange plastprodukter er laget for engangsbruk, og at forbrukerne har blitt vant til bare å kaste produktene når de er ferdige med dem. Derfor er oppstrømsløsninger – spesielt reduksjon via eliminering, nye leveringsmodeller og erstatningsløsninger – mest effektive for forbruksvarer, hvor engangsplast bør elimineres, unngås, erstattes eller gjøres holdbar der det er mulig. I sektorer som bruker plasten over lengre tid, viser det seg imidlertid at plast er et godt egnet valg når det er snakk om produkter som representerer større investeringer og vil ha en levetid på mange år.
Da er insentivene større for reparasjon, levetidsforlengelse, separat innsamling osv. Det er imidlertid fortsatt rom for optimalisering av bruken av plast i varer med lang levetid, særlig gjennom økt grad av ombruk, eliminering av unødvendig plast og innføring av delingsmodeller. Alle bruksområder krever imidlertid nedstrømsløsninger både mekanisk og kjemisk gjenvinning.
Dersom alle virkemidlene for å oppnå sirkularitet tas i bruk, vil klimagassutslippene bli redusert med 32%, men det vil fortsatt gjenstå utslipp på 1,9 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter innen 2040h (ned fra 2,8 millioner tonn i 2020).
Det må altså gjøres mer for å oppnå netto nullutslipp. Teknologier for utslippskutt i forbindelse med produksjon og forbrenning kan redusere utslippene ytterligere med henholdsvis 22% og 14 % til bare 0,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2040. Da vil det norske plastsystemet oppfylle forpliktelsene i Parisavtalen.
Sirkularitet alene vil redusere utslippene med bare 32% innen 2040 og vil derfor ikke være nok til at systemet oppfyller Norges klimamål, som er å oppnå 55% reduksjon i klimagassutslippene sammenlignet med 1990-nivået innen 2030 (tilsvarende 63% reduksjon sammenlignet med 2019) og 90–95% reduksjon innen 2050.10 Det er derfor behov for utslippsreduksjonsteknologier selv etter at sirkularitet er oppnådd.
Mesteparten av restutslippene kommer fra produksjonsprosesser basert på fossilt brensel og forbrenning som sluttbehandlingsmetode. Ved å kombinere tre hovedstrategier på forsyningssiden kan disse gjenværende utslippene reduseres (se Figur 8).
h
FIGUR 8
Tre strategier på forsyningssiden kan redusere restutslipp langs hele verdikjeden.
FIGUR 9
Gjennom ambisiøs bruk av sirkularitetstiltak og tiltak for reduksjon av klimagassutslipp kan utslippene reduseres med 75 % innen 2040 i forhold til 2020 i scenarioet med netto nullutslipp.
Ved å sette inn disse tre utslippsreduksjonstiltakene på produksjonen av ny plast, dvs. ved å bruke grønt hydrogen og alternative karbonkilder som biomasse og fanget CO2 for å unngå fossilt brensel, bytte til fornybart brensel og fange gjenværende prosessutslipp, kan ytterligere 700,000 tonn CO2-ekvivalenter unngås innen 2040.
I tillegg til disse strategiene på forsyningssiden anslås det at man ved hjelp av karbonfangst, -bruk og –lagring av utslippene fra forbrenningen kan unngå ytterligere 500,000 tonn CO2-ekvivalenter innen 2040.
Sammen med sirkularitetstiltakene kan disse tiltakene bidra til å redusere utslippene fra det norske plastsystemet med 75% innen 2040 i forhold til 2020. Selv om dette ikke vil gjøre at Norge når sine klimamål for 2030 (Figur 9), setter det systemet på rett spor for å oppnå netto nullutslipp innen midten av århundret, i tråd med Norges klimamål for 2050.
Systemendringsscenarioet er det mest økonomiske scenarioet for plast med lang levetid da det er basert på ressurs- og kapitaleffektivitet. Samtidig gir det litt dyrere forbruksvarer på grunn av oppstartskostnadene for nye leveringsmodeller og erstatningsmaterialer.
For netto null-scenarioet blir kapitalinvesteringene om lag 30% høyere enn for systemendringsscenarioeti. Samtidig vil overgangen til dette sirkulære lavutslippsscenarioet skape 1300 nye arbeidsplasser i systemet.
Økt sirkularitet øker investeringskostnadene (CapEx) som kreves i systemendringsscenariet i perioden 2020–2040, til om lag 30,3 milliarder kroner. Dette er imidlertid bare 9% mer enn i Baselinescenarioet, ettersom sirkularitet øker ressurs- og kapitaleffektiviteten siden man slipper å bygge ut kostbar lineær produksjonsinfrastruktur, og fordi etterspørselen etter plastens funksjoner frikobles fra produksjonsvolumet.
Selv om det også er kapitaleffektivitetsgevinster å hente i enkelte deler av verdikjeden på grunn av et mindre, mer sirkulært system i netto null-scenarioet, krever gjennomføringen av utslippsreduksjon i produksjon og forbrenning som sluttbehandlingsmetode ytterligere 9 milliarder kroner i direkte kapital for å redusere restutslippene i det sirkulære systemet (ca. 63% vil være reduksjon i produksjonen av ny plast og 37% forbrenning som sluttbehandling)j.
Dette innebærer 41% økning i totale investeringer, til 39 milliarder kroner, sammenlignet med det lineære systemet i Baselinescenarioet uten utslippsreduksjoner, altså en ikke ubetydelig økning i omstillingskostnader.
Selv om denne økningen i samlede investeringer er beskjeden i forhold til Baselinescenarioet med tanke på kostnadene ved fremtidige eksternaliteter, krever netto null-scenarioet en betydelig omfordeling av kapitalen fra modne lavrisikomodeller og -teknologier til modeller som er i utvikling, og som innebærer høyere risiko.
Når det gjelder sysselsetting, vil et netto null-scenario skape 7% flere arbeidsplasser, dvs. en nettoøkning på kanskje 1300 arbeidsplasser sammenlignet med 2020. Det vil si at innen 2040 kan 35% av arbeidsplassene i systemet være i sirkulære forretningsmodeller, altså i verdikjedene for reduksjon, ombruk og gjenvinning. Imidlertid vil antallet arbeidsplasser i primærproduksjonen gå ned med om lag 21%, noe som vil medføre at mange arbeidsplasser flyttes fra en del av verdikjeden til en annen.
En rettferdig omstilling må sikre at arbeidstakerne i de gamle fossilindustriene får tilstrekkelig omskolering slik at de kan delta i den nye lavutslippsøkonomien. Hvis Norge velger å etablere en innenlands plastverdikjede, vil denne overgangen spesielt gi sysselsettingsmuligheter for mange høyt kvalifiserte arbeidstakere som for tiden er bundet til en olje- og gassektor i nedgang.
i Dette scenariet innebærer at 40 % av produksjonen og 80 % av forbrenningen må kuttes innen 2040.
j Merk at makroøkonomiske dekarboniseringsfaktorer som kostnader ved utslippsreduksjon i andre sektorer eller en mer omfattende elektrifisering, ikke er tatt med.
Det norske plastsystemet må gjennom en svært komplisert omstillingsprosess, og for å fremskynde den kan det være hensiktsmessig å sentralisere styringen under et omstillingsorgan der både produsenter, brukere og myndigheter deltar.
Rammeverket i Figur 10 presenterer de viktigste kompetansene og tiltakene som kreves de neste fem årene for å fremskynde omstillingen til et ressurseffektivt norsk plastsystem med lave utslipp og svært høy grad av sirkularitet, slik det er skissert i denne rapporten. Det første steget er å samle seg om en felles visjon og strategi for å løse de nåværende utfordringene med høye klimagassutslipp og ineffektiv utnyttelse av ressurser.
FIGUR 10
Rammeverk for endring av det norske plastsystemet
