Selv om anleggsbransjen representerer det nest største sluttbrukermarkedet for plast i Norge etter emballasje (171,000 tonn i 2020), er sektoren i dag den minste kilden til plastavfall (19,000 tonn i 2020) av de fem sektorene som analyseres i denne rapporten, på grunn av den lange levetiden på byggevarer.

Etterspørselen etter plast i den norske bygge- og anleggsbransjen har økt betraktelig de siste tiårene, hovedsakelig drevet av økt plastforbruk per kvadratmeter til rundt 12–21 kg/m²,¹ samt av befolkningsvekst og økte krav til boareal per innbygger². Trenden ses også globalt, der plastforbruket i denne sektoren har økt med et

gjennomsnitt på 4,3 % per år de siste to tiårene³. I Norge har økt import av lavprisvarer bidratt til økt forbruk av plast som erstatning for andre materialer (f.eks. trevirke, aluminium og mineralull).

Sammen med lang produktlevetid har den raske veksten i plastetterspørselen i denne sektoren ført til en stor beholdning av plast, anslått til 2,7 millioner tonn i 2020. Vi kan derfor forvente en stor bølge av plastavfall fra bygge- og anleggsbransjen de neste tiårene.
Dagens etterspørsel er nesten ni ganger større enn avfallsmengdenⁱ, som betyr at vi kan forvente en syvdobling av avfallsvolumene

innen 2040 etter hvert som plasten ender opp som avfall. Dagens infrastruktur for innsamling, sortering og materialgjenvinning er ikke på noen måte dimensjonert for å håndtere disse avfallsmengdene. Med dagens politiske kurs og miljømessige forhold kan dette føre til en stor økning i sluttbehandling, særlig forbrenning, som vil føre til uakseptable nivåer av klimagassutslipp.

ⁱ Selv om det er svært sannsynlig at andelen plast i restavfallet er underestimert og trolig er høyere enn anslaget på 5 % i en rapport fra 2015.⁴

Plast utgjør mindre enn 1 % av alt bygg- og rivningsavfall. Volumet er lavt, og i kombinasjon med de økonomiske og logistiske utfordringene forbundet med utsortering av plastavfall, har dette så langt begrenset mengden plast som blir kildesortert på byggeplassen.

Dette er det viktigste hinderet for sirkularitet per i dag, der kun 13 % av plasten fra bygg og anlegg gjenvinnes. Plasten som brukes i

byggeprosjekter, er ofte integrert i bygget, for eksempel bak vegger og under gulv og tak. Den er også godt festet, med klebemidler til gulv eller vinduer som må demonteres separat. Det gjør kildesortering utfordrende og resulterer ofte i bruk av rivningsmetoder som hindrer materialgjenvinning av rene plastavfallsstrømmer. I tillegg er det mangel på økonomiske insentiver for plastgjenvinning, ettersom sekundærplast har lavere verdi enn byggematerialer som stål og trevirke, i tillegg til

høye arbeidskostnader. Dette har gjort at raskere rivning har blitt prioritert over materialgjenvinning av plast, noe som begrenser sirkulariteten i systemet.

I tillegg til de økonomiske og logistiske utfordringene forbundet med gjenvinning av plast fra bygge- og riveprosjekter, er det en annen viktig barriere for sirkularitet, nemlig tilsetningsstoffer og stoffer som tidligere ble brukt i mange byggevarer, men som nå ikke lenger er tillatt. Plast som inneholder disse stoffene, kan ikke materialgjenvinnes og føres tilbake til markedet.

Det er for tiden begrenset politisk fokus på plast i bygge- og anleggsbransjen, men utviklingen i andre sektorer tyder på et økende press i retning av økt innstramming.
Det er ingen obligatoriske krav til utsortering eller gjenvinning av plast fra bygging og riving i Norge, og heller ingen økonomiske insentiver ettersom sluttbehandling og forbrenning er forbundet med lave kostnader. Det finnes frivillige initiativer, for eksempel Svanemerket, som setter standarder for byggematerialer, beste praksis for riving, kildesortering osv., men

fraværet av politisk mandat og den dårlige økonomien i det gjør at disse tiltakene ikke har fått noen særlig oppslutning. Selv om rammedirektivet for avfall krever at 70 % av bygg- og rivningsavfall materialgjenvinnes eller brukes på nytt, betyr de relativt lave volumene at dette ikke er det mest egnede materialet for å oppfylle dette kravet. Det er imidlertid positive signaler som tyder på at EU, via handlingsplanen for en sirkulær økonomi, og Norge, via Norges plaststrategi, kommer til å foreslå nye krav til plastgjenvinning fra bygg- og rivningsavfall i tiden som kommer.⁵

Nedstrøms virkemidler er de viktigste på kort sikt. Disse er avhengige av at sorterings- og gjenvinningskapasiteten i Norge øker raskt. Når det gjelder sorteringskapasiteten, er det behov for en 13-dobling innen 2040, fra 4,000 til 44,000 tonn. På samme måte må kapasiteten for mekanisk gjenvinning øke for å kunne understøtte en 16-dobling i råstoff til materialgjenvinning (56,000 tonn i 2040) fra bygge- og anleggsbransjen.

Det mest effektive virkemiddelet for å øke sirkulariteten er å øke kildesorteringen av plast på byggeplassen for å muliggjøre separat innsamling.

Det er godt dokumentert at separat innsamling og utsortering av byggevarer på stedet fører til renere, ukontaminerte materialer. Det ser vi av hvor vellykket eksisterende ordninger for separat innsamling i industrien har vært, for eksempel under VinylPlus-rammeverket.

I følge en rapport fra Plastics Europe⁷ er det ti ganger mer sannsynlig at separat innsamlet plastavfall gjenvinnes, sammenlignet med blandet avfall. Dette er særlig relevant i bygge- og anleggssektoren, der konsentrasjonen av plast i blandet bygg- og rivningsavfall (murstein osv.) er ekstremt liten.

Politikk kommer til å spille en viktig rolle, for eksempel ved å fastsette materialspesifikke innsamlingsgrader og ved å pålegge og håndheve bruken av bygningspass. Endelig må det innføres økonomiske insentiver for å få større fokus på kildesortering på byggeplassen. Kort fortalt må det bli dyrere å levere usortert avfall enn å sortere på stedet, og deponeringsgraden må øke for å stimulere til økt kildesortering. Andre virkemidler for sirkularitet er også viktige, men vil til syvende og sist være forgjeves uten økt kildesortering på byggeplassen.

Med et optimalt system som omfatter kildesortering på byggeplassen, vil mekanisk gjenvinning kunne stå for 43% av alt plastavfall i bygge- og anleggsbransjen i Norge i 2040.

Dette er bare mulig å oppnå hvis separat innsamling blir vanlig. Bedre sorterings- og gjenvinningsresultat gjennom oppgradering av dagens teknolog (f.eks. til robotsortering) kan gi en gradvis forbedring i materialgjenvinningsgraden. Finskbaserte ZenRobotics har vist at robotsortering har et betydelig potensial for å sortere store, tunge plastfraksjoner. Kommersielle anlegg som allerede benytter denne teknologien, har redusert sorteringstapet til 10%. I tillegg kan roboter sortere uavbrutt (kontinuerlig drift 24/7) og dermed gjøre sorteringsanleggene mer kapitaleffektive. Slike teknologier vil også gjøre det mulig å oppnå desentralisert drift, redusere transportkostnadene og øke sannsynligheten for sortering i mer avsidesliggende områder.

En utbygging av mekanisk gjenvinning i Norge krever betydelige investeringer i sektoren, men tekniske utfordringer knyttet til håndtering av avfall som kom på markedet for flere tiår siden, gjør at potensialet på kort sikt vil være begrenset. Mange polymerer som nå dukker opp som avfall, inneholder eldre tilsetningsstoffer (f.eks. inneholder PVC tungmetallene kadmium og bly) som nå er strengt regulert. Innen 2040 bør det meste av alt plastavfall som inneholder slike tilsetningsstoffer, ha passert gjennom systemet.

Design for gjenvinning og demontering, gjennom standardisering av komponentdesign, polymertyper og farging og enklere utsortering av materialer og ved å unngå tilsetningsstoffer – særlig tilsetningsstoffer som med all sannsynlighet vil bli regulert – kommer til å gjøre mekanisk gjenvinning mer lønnsomt i tiden fremover.

Det er også viktig å stimulere til bruk av gjenvunnet materiale. Anleggsbransjen er særlig godt egnet til å utnytte gjenvunnet materiale av lav kvalitet til lav kostnad, ettersom de ikke er pålagt å oppfylle estetiske krav eller krav om næringsmiddeltrygghet. Et godt eksempel på dette er Statsbygg, som oppfordrer til bruk av gjenvunnet materiale og allerede har brukt 20 tonn gjenvunnet plast i tre ulike byggeprosjekter.

Kjemisk gjenvinning er særlig relevant for plastavfall fra bygge- og anleggsbransjen som inneholder tilsetningsstoffer som nå er forbudt.

Denne typen avfall er ikke egnet for mekanisk gjenvinning og havner ofte på deponi. Imidlertid kan teknologier for kjemisk gjenvinning filtrere ut tilsetningsstoffer slik at man sitter igjen med rene monomerer, selv om dette fortsatt krever utsortering og rengjøring før avfallet kan gjenvinnes. Ifølge analysen er det bare en begrenset mengde byggavfall som kan gjenvinnes kjemisk før 2030 (ca. 8,000 tonn), men denne andelen kan øke til rundt 22,000 tonn innen 2040, som faktisk vil dekke ca. 14% av sirkularitetsløsningen for bygg og anlegg i Norge.

Det er imidlertid mye usikkerhet knyttet til fremtidig bruk av kjemisk gjenvinning og kostnadene ved denne metoden. Der det er mulig, bør alle andre virkemidler for sirkularitet prioriteres først.

Det er viktig å begynne å implementere oppstrøms virkemidler – som design for gjenvinning, modulær design og komponentstandardisering – allerede dette tiåret, men på grunn av lang levetid vil vi ikke se større resultater før etter 2040.

Et sentralt virkemiddel for å redusere etterspørselen er dreiningen fra nybygg til renovering og oppussing av bygninger, som reduserer både plastavfallet i sektoren og etterspørselen etter nye komponenter. Ombrukspotensialet til plastkomponenter er imidlertid begrenset til visse bruksområder der modularitet og standardisering er mulig. Det forutsetter modulær design, standardisering, ikke-destruktive rivningsmetoder og oppskalering av

returordninger. Det finnes allerede gode eksempler på mindre prosjekter for å oppskalere returløsninger, som Bewi og Vartdal Plast AS for EPS-isolasjon, Tarkett for PVC-gulv, Interface AS for gamle gulvfliser og Protan for takmaterialer.

tillegg kommer design av bygninger og komponenter med tanke på at de skal rives eller demonteres, der plastens strukturelle integritet bevares i så stor grad som mulig, til å stå sentralt slik at ren, ikke-destruktiv riving/demontering blir mulig.

Norge har et betydelig potensial for mer intensiv bruk av bygninger gjennom effektiv, mer kompakt design, som kan gi en reduksjon i arealforbruket per innbygger på 11% og en reduksjon i plastetterspørselen på 11% (sammenlignet på Baselinescenarioet) i 2040⁶. Dette innebærer at delingsmodeller og bruken av fleksibel,

flerfunksjonell bygningsdesign må oppskaleres. En tilnærming som øker i popularitet, er tjenester som Airbnb og kontordeling. Fleksible hjemmekontorløsninger gjør det mulig å redusere størrelsen på kontorlokalene, og det er mange fordeler ved å bo på mindre areal, blant annet mindre behov for strøm til oppvarming og belysning.

Denne studien har funnet at potensialet for å erstatte plast er begrenset. Dette skyldes de mange bruksfasefordelene ved plast i anleggsbransjen, den relativt lave kostnaden og mangelen på egnede erstatningsmaterialer. Trevirke er allerede mye brukt i Norge til gulv, i bygningsstrukturer og som overflatematerialer, profiler osv., og det antas at muligheten til å øke bruken ytterligere er begrenset, særlig med tanke på hvor viktig kostnader er i denne sektoren.