Det er store variasjoner innad i EE-sektoren, med produkter som spenner fra forbrukerelektronikk som mobiltelefoner og TV-er, til store industrikabler under bakken. Hver produktkategori er forbundet med ulike utfordringer, og løsningene må skreddersys for å møte utfordringene ved de ulike produktgruppene.

Sektoren er den tredje største forbrukeren av plast i Norge, med ca. 71,000 tonn i 2020, og står for ca. 38,000 tonn avfall, noe som gjør den til den fjerde største kilden til plastavfall.

Samtidig utvikling i EE- og plastsektoren har gjort plast allestedsnærværende i sektoren, som er helt avhengig av dette billige, allsidige materialet. Rask vekst i den globale etterspørselen etter forbrukerelektronikk siden midten av det 20. århundret, sammen med den raske utskiftningen av EE-komponenter (levetiden varierer fra 2 til 15 år), har ført til en kraftig vekst i EE-plast.

Som de fleste andre europeiske land har Norge ikke god nok kontroll på hva som skjer med EE-avfall etter endt levetid.

Feilaktig håndtering av EE-avfall utgjør en alvorlig miljømessig, samfunnsmessig og økonomisk trussel. Det har blitt gjort en rekke forsøk på å møte disse utfordringene gjennom regelverk, blant annet direktivet om EE-avfall som ble innført i 2003 og revidert i 2012 med mål om størst mulig grad av gjenvinning av verdifulle ressurser gjennom ombruk og materialgjenvinning, og å redusere miljøpåvirkningen forårsaket av feil håndtering, forsøpling og lekkasje til naturen.

Direktivet krever at hvert land må samle inn 85% av avfallet som genereres, på egne innsamlingsanlegg (eller 65% av mengden EE-produkter på markedet). I følge en studie som nylig ble utført av FNs institutt for opplæring og forskning (UNITAR)¹⁶, samler Norge inn rundt 70–80% av sitt EE-avfall. Norge oppfyller dermed ikke kravene i direktivet, men er likevel et av de ledende landene i Europa når det gjelder innsamling av EE-avfall. Det betyr imidlertid også at 20–30% av EE-avfallet ikkeⁿ samles inn gjennom det formelle systemet, noe som representerer en lekkasje og reduserer sannsynligheten for materialgjenvinning.

Hovedårsakene til lekkasje er:

• Norge har en stor uformell sektor som utgjør rundt 20 % av lekkasjen. Blant annet gjelder dette tyveri av EE-avfall fra innsamlingspunkter, som typisk eksporteres ulovlig, hovedsakelig til østeuropeiske og afrikanske land¹⁵.
• Industrikabler blir ikke samlet inn etter endt levetid på grunn av den høye kostnaden ved gjenvinning.
• EE-avfall som feilaktig kastes i restavfallet, reduserer sjansen for gjenvinning betydelig.

Det er også sannsynlig at innsamlingsandelen er enda lavere enn det som anslås i denne studien, ettersom dataene om tyveri er svært usikre og tallene kan være betydelig høyere, særlig for små artikler med høy verdi, som mobiltelefoner, som også typisk har det høyeste innholdet av plast.

ⁿ Det er imidlertid viktig å merke seg at den norske EE-forskriften favner bredere enn direktivet gjør i resten av EØS, og blant annet dekker store industrikabler og større industriutstyr. Hvis disse kategoriene holdes utenfor, ville Norge oppnå en innsamlingsgrad på 85–91 % av alt EE-avfall som genereres, og dermed oppfylle kravene i direktivet.

På tross av at Norge har et relativt veletablert innsamlingsnettverk, er det norske EE-plastsystemet 69% lineært, der under 1% av EE-avfallet gjenbrukes og 30% av EE-plasten gjenvinnes årlig.

Etter innsamling og sortering blir EE-produktene demontert og renset før fragmentering og mekanisk sortering i spesialiserte behandlingsanlegg. Gjenvinning av EE-plast er en etablert del av behandlingsprosessen, der separasjonstanker brukes til separering og sortering av polymerer og til å fjerne og selektivt behandle plast som inneholder bromerte flammehemmere som dekkes av EUs POP- og REACH-regelverk og ikke kan føres tilbake til markedet. Visse polymerer, som PVC, gjenvinnes

heller ikke på grunn av tilsetningsstoffene det inneholder, og/eller at det ikke finnes et marked for resirkulerte materialer. Dette gir en gjennomsnittlig materialgjenvinningsgrad på rundt 60–70% ¹⁷.

Reparasjon og ombruk av EE-avfall utgjør en underutnyttet mulighet. I dag er det slik at mange produkter kastes selv om de er fullt brukbare eller enkle å reparere. Det er heller ikke noe system for å identifisere og gjenvinne brukbare produkter etter at de er samlet inn som EE-avfall. Potensialet for å oppskalere bruktmarkedet i Norge ved å skape etterspørsel etter brukte produkter og etablere et retursystem som kan skille ut ombrukbare produkter, er derfor stort.

Dagens EE-regelverk fokuserer for lite på gjenvinning av plast, og det er til og med fare for at kommende regelverk vil medføre en reduksjon i plastgjenvinningen fra EE-avfall.

EE-direktivet fokuserer først og fremst på innsamling og den generelle materialgjenvinningsgraden, men mangler fokus på resirkulering, ombruk eller gjenvinning av plast fra EE-avfall Det er til og med en risiko for at kommende regelverk vil ha en negativ innvirkning på andelen plast som gjenvinnes fra EE-avfall, grunnet strengere begrensninger når det gjelder persistente organiske forbindelser (POP-er), som kan være uheldig med tanke på gjenvinning av EE-plast. Videre har det kommet signaler om at store industrikabler og større industriutstyr skal fjernes fra den norske EE-forskriften, ettersom disse ikke dekkes av EE-direktivet.

• Mangelen på design for gjenvinning av EE-avfall, særlig når det gjelder plast.
  • Det brukes fortsatt mange polymerer som ikke kan gjenvinnes ved hjelp av dagens sorteringsteknikker på grunn av overlappende tetthet med polymerer som inneholder stoffer som gir grunn til bekymring.
  • Bruken av tilsetningsstoffer og komposittmaterialer som endrer tettheten til polymerer, gjør sortering utfordrende.
  • Innholdet i EE-plast varierer i stor grad, med ulik polymersammensetning fra prøve til prøve. Dette øker kostnaden ved materialgjenvinning og gir lavere gjenvinningsgrad.

• Den relativt sett lave kostnaden ved deponering sammenlignet med mekanisk sortering og gjenvinning gir insentiver til å deponere eller forbrenne plastkomponentene fremfor å gjenvinne dem.

• Lav kvalitet på resirkulerte materialer fører til nedsirkulering, hovedsakelig for produkter med lavere verdi, som utemøbler og blomsterpotter¹⁷.

FIGUR 17

Som % av total etterspørsel etter bruk (med fradrag av stående mengde)

* korrigert for netto tilførsel til stående mengde
**Dette inkluderer kun reparasjon og gjenbruk av produkter som leveres inn på renovasjonssentraler, det inkluderer ikke annenhåndsmarkedet.

Potensialet for å redusere bruken av plast i EE-produkter er begrenset til rundt 12 % sammenlignet med baselineframskrivningene for alle kategorier unntatt industrikabler¹⁹.

Dematerialiseringsstrategiene for EE-avfall er sammensatte, og trenden i dag tyder allerede på at det går mot mer kompakte enheter, økt bruk av skytjenester, og konsolidering som gjør at én enkelt enhet kan brukes til mange ulike formål. Hvis vi drar veksel på disse trendene, er det anslått at 10% av plasten i dagens forbrukerelektronikk kan elimineres.

Dagens regelverk krever at gamle kabler skal fjernes, men det er en kostbar prosess. Hvis dette regelverket blir håndhevet strengere, kan mengden kabler som fjernes, gå fra rundt 60 % til 90 % innen 2040. Det er imidlertid viktig å huske at det ikke alltid er teknisk mulig å fjerne gamle kabler, og heller ikke alltid bedre fra et miljøperspektiv.

Ombruk utgjør en stor uutnyttet mulighet. Mange produkter kastes for tidlig, og potensialet for ombruk er betydelig. Det meste av ombruken vil trolig skje i andre land.

Det er gode muligheter for at innsamlede EE-produkter kan repareres og videreselges for videre bruk, men det er to store utfordringer

forbundet med dette. For det første er det lav etterspørsel etter brukte produkter i Norge. Dette gjelder både produkter med lav verdi – fordi det er så billig å erstatte de med nye produkter – og for produkter med høyere verdi, fordi brukte produkter ikke har like lang garanti som nye produkter. For det andre er det for lite fokus ved returpunktene på å identifisere artikler som egner seg for reparasjon og ombruk.

Et annet eksempel på innovativ teknologi som testes og oppskaleres, er sorteringslinjen utviklet av det belgiske selskapet Advanced Design of Recycling Machines (AD REM) og det tyske selskapet Hamos, som allerede har blitt tatt i bruk i Storbritannia og Japan. Prosessen omfatter to separasjonstanker der polyolefinene skilles ut, og elektrostatisk separasjon for å skille ut PS- og ABS-plast. Investeringer i oppskalering av disse avanserte teknologiene og i videre FoU er avgjørende og bør støttes av politikk, for eksempel ved å fastsette mål for gjenvunnet innhold og materialspesifikke gjenvinningsgrader.

Kapasiteten for mekanisk gjenvinning bør bygges ut for å støtte veksten på 220% som trengs for å håndtere den store økningen i avfallsmengdene. Mange anlegg i Norge kjøres bare på 60–70% av kapasiteten på grunn av den dårlige økonomien i det. Høyere priser og økt etterspørsel etter resirkulert materiale vil gi gjenvinningsaktører insentiver til å utnytte kapasiteten til fulle. I tillegg må kapasiteten bygges ut, enten i Norge eller i samarbeid med nabolandene, for å oppfylle kravet om mekanisk gjenvinning av 36,000 tonn EE-plast innen 2040.

Endelig bør plast som ikke er egnet for mekanisk gjenvinning, gjenvinnes kjemisk, særlig plasttyper som inneholder bromerte flammehemmere og plast fra gamle industrikabler. Selv om kjemisk gjenvinning er en ny teknologi som krever mer forskning, forventes denne teknologien å spille en viktig rolle for EE-plast under systemendringsscenarioet. Kravet er at 23% (ca. 17,000 tonn) av den kjemisk gjenvunnede plasten skal mates tilbake i systemet innen 2040.